Den moderne skattejakten: app-teknologi som facilitator for kulturarvliggjøring ved St. Olavskilder i Norge

Ane Ohrvik

Skattejakter har vært populære siden tidenes morgen og har opp igjennom historien vært viktig for så vel akademisk fagutvikling som populærkultur. Arkeologi som akademisk disiplin vokste blant annet ut av 1800-tallets antikvariske interesse for historiske gjenstander, steder og manuskripter, og motiverte store utgravinger og innsamlinger av historiske artefakter – med Egypt som et kroneksempel – ofte med profesjonelle skattejegere involvert. I populærkulturen har det sirlige opptegnede skattekartet fylt med symboler, gåter og uforståelige tegn vært inspirasjonskilde til utallige romaner og filmer, mens drømmen om å finne den store skjulte skatten motiverer mangt et magisk ritual i de skandinaviske svartebøkene (svartkonstböcker) fra den tidlig moderne perioden. Skattejakter er imidlertid ikke mindre populære i dag – de foregår bare på litt andre måter. Skattekartet står fremdeles sentralt i skattejakten, men i dag er det først og fremst digitale GPS-signaler som veileder skattejegerne, og det er heller ikke gull det letes etter. Stedsbaserte fritidsaktiviteter tilrettelagt gjennom digital applikasjonsteknologi designet for smarttelefoner har blitt veldig populære i de siste årene, og skattejakt-apper som Goosechase, Locandy, Huntzz, Munzee og Geocaching er blant de største globale aktørene på markedet med millioner av brukere mellom seg. I tillegg lanseres det stadig nye nasjonale og lokale skattejakt-apper som i enda større grad kan ta hensyn til lokale kulturelle og geografiske forhold i sin utforming. 

 

 

Den globale trenden disse appene er en del av går på engelsk under betegnelsen «scavenging» med fokus på at man skal lete og finne noe. På norsk er denne aktiviteten best oversatt med jakt eller skattejakt. Felles for denne app-teknologien er at den effektivt kombinerer digitale spill-elementer med fysiske aktiviteter inne eller i friluft. GPS-teknologi er integrert som et lokativ hjelpemiddel i aktiviteten. Oppgavene eller skattejakten som gis har ofte et lek-element i seg som rettferdiggjør betegnelsen som «spill» eller «game». Applikasjonene er imidlertid ofte instruktive og koblet til museumsguider eller sightseeing, designet som regelrette skattejakter der noe skal finnes, er lagt opp som natur- og bystier eller detektiv- og mysteriespill, eller også lagt opp som spesielle temaløyper. Variasjonen er stor og utvides av stadige nye apper på markedet. I tillegg til å tilbys enten gratis eller for kjøp, er mange apper designet slik at deltakerne selv er innholdsprodusenter gjennom å legge til nye løyper og mål andre brukere benytter, gir tilbakemelding på i appen og slik både skaper aktivitet rundt innholdet samtidig som de skaper nytt. 

 

I dette segmentet av digitalt baserte skattejakter dukker gjerne steder og objekter av kulturell betydning opp som utvalgte «poster» i spillene eller som hovedtema for spillet i seg selv. I de siste par tiårene har blant annet St. Olavskilder, oppkommer spredt rundt om i det norske landskapet, dukket opp som integrerte elementer i slike spill. At spillene styrer brukernes oppmerksomhet mot bestemte formål og oppfordrer til spesifikke praksiser ligger som en grunnleggende forutsetning for disse skattejakt-appene, og når tradisjonelle St. Olavskilder blir aktualisert gjennom slike apper fasiliterer de nettopp enkelte tradisjonelle (og i noen tilfeller nye) praksiser knyttet til disse kildene. Med utgangspunkt i app-spillet Geocaching og måten dette spillet integrerer St. Olavskilder som konkrete mål stiller jeg spørsmålet om hva et slikt digitalt spill konkret gjør med praksis knyttet til St. Olavskildene. På hvilken måte retter spillet brukernes oppmerksomhet mot Olavkildene, hvordan fortelles det om kildene og hvilken praksis legges det til rette for ved kildene? Studien tar utgangspunkt i fjorten poster (caches) plassert i det norske landskapet som har en Olavkilde som hovedmål og hvor mange hundre besøkende til hver cache har loggført besøkene sine og gitt responser gjennom postens ofte mangeårige levetid frem mot 2018. Hovedfokuset vil ligge på deltakernes responser og praksiser.^[1] 

 

Det finnes godt over hundre identifiserte hellige kilder i Norge og brorparten av dem er oppkalt etter norskekongen Olav Haraldsson som ble utropt til helgen kort tid etter sin død i 1030. Kildene er naturlige oppkommer av vann som sjelden tørker ut og er gjerne plassert på steder der man naturlig ikke ville ha forventet en vannkilde. Det har vært knyttet en rekke opphavsfortellinger til kildene som skildrer hvordan kildene ble skapt av Olav Haraldsson og hvilken helsebringende effekt vannet hadde. Fortellingstradisjonen som vokste frem i tilknytning til kildene og den posisjonen kildene fikk i den folkelige religiøse valfarten i middelalderen var to former for praksiser som ga næring til hverandre. Kildene ble sentrale besøkspunkter for pilegrimer på vei til eller fra Nidaroskatedralen i Trondheim hvor Olav den helliges levninger angivelig var plassert. Etter reformasjonen, da religiøse praksiser knyttet til katolsk tro ble forbudt og undertrykt, ble kildene gitt mer vekslende oppmerksomhet. Historiske kilder vitner om at valfart til kildene fortsatte i visse områder gjennom hele den tidlig moderne perioden (Strøm 1762, 101; Bang 1886; Bø 1955; Eriksen 1986) selv om tendensen som fortsatte i den moderne perioden var at kildene i økende grad mistet forbindelsen til den folkelige religiøse praksisen de hadde vært en del av. Når Olavskildene dukker opp som del av digitale spillapper som Geocaching føyer dette seg inn i den mangslungne gjenoppdagingen som disse St. Olavskildene er en del av i dagens Norge. Kildene er i økende grad gjenstand for renovering, informasjonsplakater settes opp som forteller kildenes historie i det lokale landskapet og eldre praksiser som bruk av vannet revitaliseres. Olavskildene tillegges med andre ord i økende grad en verdi som kilde til og arv fra fortiden.

 

App-teknologi, verdikoding og kulturarv

I sin studie av de lokative spillappene Ingress og Geocaching understreker Anthony Bak Buccitelli at disse appene bør sees “as spatial ‘regimes’, value-encoded systems of power that play out in the individualized user’s experience of space and place” (Buccitelli 2017, 9). Norske St. Olavs kilder som er integrert som del av Geocaching-spillet kan sees som en lignende form for verdikoding: kildene er valgt som spesifikke «mål» i spillet, sannsynligvis nettopp på grunn av den historiske og kulturelle kvaliteten og verdien de anses å ha. I prosessen der kildene tillegges verdi foregår det også en form for stedliggjøring. Fra å være et udefinert og tilsynelatende ukjent eller glemt rom (space) bidrar oppmerksomheten som rettes mot kildene gjennom å bli et mål for en spilldeltaker til at kildene (re)etableres som sted (place) for nye brukere. På den måten bidrar app-teknologien ikke bare til en oppmerksomhetsstyring gjennom fysisk praksis, men også til en innramming av de innholdselementene som appene knytter til stedene. Prosessen der St. Olavskildene blir stedliggjort og tillagt mening i Geocaching-appen har videre flere paralleller til de prosesser som kjennetegner kulturarvliggjøring – de måter der visse kulturelementer blir fremhevet og verdsatt som betydningsfulle og representative. 

 

Kulturarv som fenomen er egentlig en form for engasjement med fortiden som bidrar til å supplere historien. Akkurat som fortider alltid er under forhandling er også kulturarv det, ettersom kulturarv inntar svært forskjellige roller i samfunnet og alltid er strategisk situert, definert av hva mennesker til enhver tid er opptatt av (Johannsen & Ohrvik 2020). Som Lynn Meskell bemerker bidrar kulturarv gjennom at den “completes and elaborates upon what is missing from the past in the present” og fungerer dermed “as an accretion and substitution” (Meskell 2015, 2). I løpet av de siste tiårene har studiet av kulturarv blitt utvidet fra et fokus på bevaring av gjenstander og steder (Avrami, Mason & de la Torre 2000; Emerick 2014) til studier av endringer i forestillinger om kultur og identitet (Smith 2006; Macdonald 2013, Silverman & Waterton 2016), kulturarvens administrasjon og som politisk diskurs (Blake 2000; Breglia 2006; Kirshenblatt-Gimblett 2006; Kuutma 2009, Bendix 2009), til studier som fremhever forbrukerperspektiver og meningsproduksjon (Akagawa & Smith 2009; Winter 2013; Egberts og Bosma 2014). Nyere studier har nærmet seg temaer som autentisitet, sted og minne fra stadig mer tverrfaglige perspektiver med tanke på å analysere og teoretisere erfaringsmessige, individualiserte og kroppsliggjorte aspekter ved kulturarv (Waterton og Watson 2015; Tolia-Kelly et.al. 2017). I kulturarvstudier representerer kulturarvliggjøring (heritagisation) nettopp en slik inngang fordi dette begrepet beskriver prosesser der kulturelle fenomen og objekter blir valgt ut som representanter for fortiden og i den prosessen gjennomgår endringer og gis ny mening (Hewison 1987; Smith 2009; Margry 2011, 336; Harrison 2013). Når Olavkildene i Norge blir en cache i Geocaching bidrar verdikodingen som faciliteres av appen til nettopp å berede grunnen for kulturarvliggjøring av kildene. 

 

På skattejakt

Oppmerksomhet

Måten Geocaching legger til rette for og styrer folks bevegelser og oppmerksomhet i landskapet er den mest grunnleggende måten som den digitale applikasjonen fasiliterer nye praksiser tilknyttet Olavskildene. Geo står for søkingen etter en geografisk lokasjon, mens cache står for prosessen der deltakerne velger ut informasjon å lagre (cache). Geocaching består dermed av prosessen der en cache skapes av en deltaker (cache-eier) som kan være et hvilket som helst medlem, gjemmes og at det deretter letes etter den blant andre deltakere (geocachere) (Freese og Hargittai 2010, Skinner et. al. 2018, 97). En Geocacher leter etter skjulte skatter plassert på et offentlig sted enten i landlige eller urbane landskap, oftest i form av en eske eller boks som skal inneholde en loggbok for besøkende i tillegg til små gaver, leker, nøkkelringer, mynter eller andre gjenstander som geocacherne lar vandre fra cache til cache (se fig. 1). Å angi GPS-koordinater til kilden og annen informasjon om stedet som er gjort tilgjengelig for geocacherne på cachen’s egne side i applikasjonen representerer en veldig spesifikk form for å gi oppmerksomhet: de forteller geocacherne hva de skal se etter. Forklaringer på hvor de skal gå, råd om hvordan de skal håndtere fysiske hindringer i terrenget i tillegg til gåter og krypterte hint gjør at geocacherne er godt utstyrt for bevegelse i landskapet. I tillegg forberedes geocacherne på visuelle og kognitive inntrykk av potensielt historiske kvaliteter på stedet slik følgende engelskspråklige cache-eier forklarer:

 

Beskrivelsen fyller landskapet med visuelle inntrykk, historiske figurer og fortidige praksiser som gjør det mulig å tilskrive det historisk verdi og betydning, og noe som geocacherne nå kan ta del i. På denne måten kvalifiserer og forbereder disse beskrivelsene for en fremtidig kulturarvliggjøring av Olavskildene. For at GPS-koordinatene skal styre geocachernes oppmerksomhet optimalt må de være nøyaktige. Det er mange eksempler på at cache-eieren ikke har vært presis nok i registreringen av dem eller andre geocachere har flyttet den fysiske cache-beholderen som er plassert på koordinatene. I slike tilfeller informerer besøkende geocachere ofte om de villedende koordinatene og angir nye, eller erstatter feilplasserte cacher slik at andre kan finne dem på app-siden for den aktuelle cachen. Geocacherne hjelper også til i denne styringen av oppmerksomhet rettet mot kildene ved å logge tilleggsinformasjon til cachen i tillegg til dem som er gitt av cache-eieren. Ytterligere detaljerte beskrivelser av landskapet i tillegg til å legge ut personlige bilder av kilden eller områder i nærheten forbereder ytterligere den kulturopplevelsen som besøket til kilden kan representere. 

 

I rapportene som er loggført av geocachere indikerer de besøkende ofte hvilket forhold eller hvilken kunnskap de hadde til stedet og kilden før besøket, og de beskriver ofte hvilket inntrykk de står igjen med etter besøket. I mange tilfeller er selve geocaching-aktiviteten hovedgrunnen til at de besøker kilden enten de visste om den på forhånd eller ikke: «(…) takk til alle CO’er [cache owner] for at dere gjør den jobben med å legge ut objekter på steder jeg sannsynligvis aldri ville ha besøkt hvis det ikke var for deres innsats (…) men uansett: TFTC;-) [Thanks for the cache]» (GC4GE08 St Olavs kilde, Sylling, 2017-05-02). En annen geocacher forteller at: «Endelig fikk jeg besøkt Olavskilden som jeg har hørt om, men aldri fått vært ved før nå, det måtte en cache til» (GC2EJYJ Vatnås-Olavskilden, 2010-10-09). På lignende måte rapporterer en annen at «etter å ha bodd nesten hele livet bare noen kilometer unna, er det første gangen jeg har vært på Olavskilden» (GCK73Z AG # 29 Holy Spring, 2015-08-13). Geocaching-aktiviteten bidrar i disse tilfellene til å bekrefte og styrke en kulturell kapital som geocachere allerede har, men det er imidlertid Geocaching-appen og initiativet som spillet skaper til å oppsøke kilden som gjør det mulig for dem å bekrefte kunnskapen sin og tillegge stedet verdi.

 

Andre besøkslogger viser hvordan cachen gjør besøkende oppmerksom på kilden for første gang og dermed bidrar til å skape nye og uventede møter og opplevelser mellom mennesker, steder og historie: «Man lærer mye av denne hobbyen, jeg hadde aldri hørt om St. Olavs kilde før DonataC publiserte denne cachen» (GC4GE08 St Olavs kilde, Sylling, 2015-05-05). Andre geocachere loggfører hvordan geocaching gjør dem oppmerksom på historiske kvaliteter i landskapet. En geocacher innrømmer at «dette var et hellig sted jeg ikke visste fantes her» (GCK73Z AG # 29 Holy Spring, 2015-08-21) mens en annen mener det er «Godt å lære noe nytt!» (GCK73Z AG # 29 Holy Spring, 2017-05-15). Enten appen faciliterer et gjensyn med kilden, aktualiserer en stedsbestemt kunnskap, eller introduserer kilden for første gang vitner loggføringene om hvor sentral cachen er for at deltakerne gjøres oppmerksom på den som sted, noe av historisk verdi og som et sted for spesifikke praksiser. 

 

Fortellinger

Geocaching handler ikke «om noe» spesielt og er ikke definert av et overordnet masternarrativ slik en del andre lokative spill-apper er (Buccitelli 2017, 21). Dermed er det den brukerstyrte opprettelsen av cacher i Geocahing som legger til rette for den meningsskapingen som kan skje og den reaktivering av fortellinger og andre kulturelle elementer som knyttes til cachene. Cache-beskrivelsen fungerer som en viktig digital portal for presentasjonen av kulturelle elementer koblet til, eller representert av cachen, og forklarer hvorfor kilden er verdt et besøk.

 

Fortellingene om Olav Haraldsson som reiste gjennom Norge og satte sitt fysiske avtrykk i landskapet gjennom kildene som sprang opp, er sentrale i disse presentasjonene og svarer på de essensielle spørsmålene om hvem, hva og når koblet til kildenes historie. Først og fremst reaktiveres fortellingstradisjonen knyttet til St. Olav og kildene. Fortellingene forklarer hvordan kildene har vært brukt, og de lokaliserer, plasserer og forklarer kildenes plass i det fysiske landskapet så vel som i norsk historie. På denne måten bidrar fortellingene til å skape kilden som sted:

«Ifølge sagnet ble denne brønnen til en gang Kong Olav (Den Hellige) skulle vanne hesten sin her. Kongen senket bare bøtta ned i fjellet, og da kom det vann. I fjellet ved siden av brønnen er det også merke etter hestehoven» (GC1V020 Olavsbrønnen på Retthella, cache eier 2009-06-21).

«Sagnet seier at Olav den heillage kom seglande gjennom dette sundet. Då han var komen halvvegs, fekk han høyra at dei ikkje hadde meir vatn ombord i skipet. Kongen gjekk då opp på land. Han hadde jarnhanskane sine på seg og trykte lett med handa si ei hole i fjellet. Straks kom det fossande opp klart, godt vatn så alle fekk drikke seg utyste» (GC4TRCB Munkaskar, cache eier 2013-12-10).

 

Mens sagnene skildrer mirakuløse hendelser og gjerninger som mangler historisk troverdighet, gir den historiske kong Olav likevel stedet historisk betydning. Slik sagn kan sees på som forhandlinger om virkeligheter og ulike sannheter (se f.eks. Oring 1986, 125) og er lokal i sin kontekst (Gunnell 2009) oppfordres også geocacherne til å vurdere fortellingens og stedets historisitet. Sagnene gir Olavskildene historisk relevans og muliggjør for geocacherne å koble kildene til historien selv som en materiell og immateriell kulturarv, både fysisk og imaginært. Den narrative utvekslingen som foregår, enten det er sagn som gjengis av cache-eieren på cachens presentasjonsside eller det er geocacherne som legger til nye fortellinger i loggen, foregår denne prosessen på den samme måten slike muntlige fortellinger blir formidlet: som individualiserte og særegne varianter, men med sentrale motiv som går igjen fra fortelling til fortelling og dermed identifiserer fortellingen til gitte typer i et korpus.

«St Olavskilden ligger på toppen av Hammersberget ved Lørenskog kirke. Den skal ha oppstått da guden Tor kastet en svær stein mot kirka for å knuse den. St Olav ledet da steinen slik at den traff berget i stedet, og en kilde sprang fram, som et minne om hans hellige kraft» (GCK73Z AG#29 Holy Spring, cache eier 2004-08-08).

«Sagnet sier at Olav den hellige under sin kristningsferd gjennom Valdres i år 1023, passerte stedet på vei over til Land. Hærfolkene var tørste, og Olav stakk sverdet sitt i bakken. Vannet sprutet med ett friskt opp under en stein, og hæren fikk stillet tørsten» (GC1D07T Olavskjelda, cache eier 2008-06-06).

«I følge et sagn reiste Olav Haralson gjennom Solør i 1022 og kristnet da bygden. Han stoppet ved det som senere ble hetende Olavskilden og skjøt en pil, og der pilen landet skulle det bygges en kirke for bygden. Pilen landet på en rydning med hauger av kvister og røtter ved Glomma og der reiste de en kirke» (GC2TMDC Våler kirke, cache eier 2011-04-22).

 

Sagnene gjenspeiler lokale fortellingstradisjoner som eksplisitt knytter dem til det spesifikke stedet cachen representerer enten det er stedene Lørenskog, Valdres eller Solør i Norge. At sagnene knytter seg til lokaliteter på denne måten øker potensielt historisiteten deres, men de legger også til rette for en spesiell lokal variant av den nasjonale historien som også gir deltakerne muligheten til å knytte seg til noe som kan oppfattes mer kjent, hjemlig og nært. I så måte fungerer geocache-loggene som umiddelbare svar og evalueringer av denne historiske stedliggjøringen. At stedet blir gitt mening gjennom historie slik at cachen blir mer enn kun et veipunkt (waypoint) er noe geocacherne tydelig verdsetter og kommenterer. «TFTC [takk for cachen] og historien» er den vanligste responsen, en kort og direkte melding om den kulturelle og historiske verdien de tillegger cachen. Andre kommenterer effekten det historiske stedet har på dem: «Fint at cacheeier legger ut sånne kvalitetscacher med mening» (GC14NRZ St Olavskilden Brøttum, 2007-07-27). Meningsskapingen ligger i den opplevelsen geocacheren fikk av å besøke stedet, mens «Heftig post» som en geocacher velger å logge etter et besøk, gjenspeiler den emosjonelle og kanskje visuelle opplevelsen av et besøk ved en kilde (GC4GE08 St Olavs kilde, Sylling, 2015-08-17). På lignende måte skaper også den historiske fortellingen liv til kilden slik en geocacher reflekterer over historiske spor og veikryss: «Verken Olav eller hesten hans var her i dag, men sporene etter dem er tydelige fortsatt. Takk for en fin historisk cache» (GC1V020 Olavsbrønnen på Retthella, 2010-10-10). 

 

Praksiser

Fortellingene som belyser de folkelige historiske forestillingene knyttet til vannets helbredende egenskaper, og den folkelige praksisen med å samle kildevann for senere bruk eller drikke det, gjenspeiles på forskjellige måter. De er ofte knyttet til sagn som kommenterer vannets potensielle helbredende egenskaper og at det å drikke det for god helse er del av en lang tradisjon. Det er tydelig at geocacherne ikke bare oppfatter disse fortellingene som narrativer, men som en invitasjon til og forklaring på «hva man kan gjøre» når man besøker kilden. I noen tilfeller kan det til og med tjene som en anvisning til «hva man forventer å gjøre» når man besøker stedet, en oppskrift på ritualiserte handlinger og opplevelser ved kilden. At disse handlingene oppleves viktige å utføre vitner de mange loggene om der geocachere ganske enkelt rapporterer at de har drukket kildevannet uten ytterligere kommentarer. 

 

I de tilfeller der is, mose eller grønske dekker eller forurenser kilden eller tørke har gjort den tørr slik at man ikke kan drikke vannet, viser tilbakemeldingene geocacherne poster at forventinger til spesifikke praksiser ved kilden ikke er blitt innfridd. Som en geocacher forklarer «fristet det ikke hverken med bad eller drikke, og mynter hadde vi ikke med, så vi nøyde oss med å finne cachen og nyte utsikten» (GCK73Z AG # 29 Holy Spring, 2014-07-16). Andre er heldigere: «ved cachen lå det en mynt på bakken, en krone, som ble ofret i St. Olavskilden med ønske om hell og lykke for N.N. og N.N» (GCK73Z AG # 29 Holy Spring, 2010-07-31). Kilden aktiverer her det som kan betegnes som allmenne rituelle praksiser knyttet til vannkilder enten man befinner seg i det norske landskapet eller ved en vannfontene i Roma.

 

Generell kunnskap om praksis knyttet til besøk ved kildene deles på forskjellige måter. Noen er svært instruktive når de forklarer: «Er du sjuk, blir du frisk av vatnet i «Olskjellå», og har du vorter på hendene, så skal du berre gå til Olavskjelda og duppa dei der eit par gonger, så blir du snart fri for vortene dine» (GC4TRCB Munkaskar). Når noen geocachere observerer andre besøkende som samler vann fra kilden fungerer disse praksisene som bekreftelser på ritualet, og et ritual de gjerne deltar i: «Vi møtte en kar med full vannkanne, så det var nok til god helse i lang tid:-) Det ble en god smak på oss og» (GC1D07T Olavskjelda, 2015-05-01). 

 

Som sitatet ovenfor viser, er det i ganske mange tilfeller mulig å oppdage både humor og en viss ironisk distanse til de rituelle praksisene knyttet til kildene. Når noen rapporterer at de samler vann fra kilden og drikker det, sørger den humoristiske tilnærmingen for at de ikke blir tatt til inntekt for å være overtroiske og tro på mirakler:

«Selvfølgelig måtte vi smake på vannet. Det var kaldt og godt. Nå håper vi på en god virkning» (GC1D07T Olavskjelda, 2013-09-28).

«Så får tiden vise om kilden fortsatt har helbredende krefter da… Måtte jo teste!» (GC14NRZ St Olavskilden Brøttum, 2011-08-10).

«Vi tok en slurk av kilden så nå blir vi sunne og sterke» (GC1D07T Olavskjelda, 2012-10-03).

 

Atter andre omfavner den religiøse konteksten som kildene er en del av. Flere av geocacherne som logger sine besøk er pilegrimer. De rapporterer om antall kilder de har besøkt, hvorvidt de er på vei til eller fra Nidaros og Trondheim, og de beskriver ofte mer detaljert de emosjonelle opplevelsene av å være ved kilden. For dem kan kilden representere et «stille» sted der de kan sette seg ned og reflektere over sin reise og over stedet der de er. Kilden er for dem som en konkret og materialisert påminnelse om historien de er del av som pilegrimer, mens stillheten hvor de kan reflektere er en måte å få kontakt med tidligere pilegrimer. Andre geocachere erkjenner denne religiøse dimensjonen ved kilden ved å kalle den «halv-hellig» uten at dette engasjerer dem på noen måte, mens andre igjen, ikke uten en viss form for humor, legger vekt på å nøytralisere en potensiell religiøs innvirkning: «Thanks for a religious free cache on a slightly ‘religious’ place. (I joined a Satyricon concert that night to neutralize). Found this one after a quick search. Being from outside town, I could later that day impress the locals with my knowledge about Olavskilden etc.» (GCK73Z AG # 29 Holy Spring, 2006-11-02). Mens noen geocachere omfavner muligheten for religiøse opplevelser ved St. Olavskildene sørger andre for å beskytte seg mot dem. Likevel bekrefter begge typene av geocachere at det kan ligge et potensiale for spesielle og muligens også spirituelle opplevelser ved kildene. 

 

Kulturarvstopografier

Skattejakt-appen Geocaching gjør noe med St Olav-kildene. Først og fremst tilbyr det digitale spillet og geocacherne som viser vei til kildene en topografi som geocacherne kan ta del i og utforske, og som inviterer til å skape, oppleve, og tillegge mening til Olavskildene som sted. Topografien gir ikke bare beskrivelser av landskapet kilden er plassert i, terrengets beskaffenhet, bebyggelse, vegetasjon og eventuelle bekker eller elver i nærheten, men gir også en utvidet kulturarvstopografi til stedet som kan aktiveres. Kulturarvstopografien viser vei til verdikodingen av Olavskildene. Først gjør cachen deltakerne oppmerksomme på Olavskildene og hvordan landskapet kildene er en del av kan fortolkes. Fortellingene gir kildene historisitet og sammen med praksisene som formidles og deles gjennom appen gis geocacherne muligheten til en meningsdannelse som har paralleller til kulturarvliggjøringsprosesser. Anne Eriksen understreker at kulturarv først blir kulturarv når noen utroper seg til arving (Eriksen 2014, 149). Slik er det nettopp gjennom verdikodinger lik den som kan observeres i tilknytning til Olavskildene at grunnlaget for en slik hevdelse kan skje. Som ved kulturarvliggjøringsprosesser, er det styrken i Olavkildenes betydning og representativitet som vil bestemme hvorvidt geocacherne utroper seg til kulturarvinger eller ei. Det som er sikkert er i alle fall at digitale apper som Geocaching og dens brukere bidrar til å skape nye kulturarvstopografier som fortjener mer oppmerksomhet blant forskere både i forhold til teknologiens egenart, teknikkene for å bruke og fortolke landskapet, og de måter de formidler og knytter både nye og tradisjonelle elementer til Olavskildene. 

 

Noter

^[1] Artikkelen baserer seg på studier finansiert av EEA Financial Mechanism 2014-1021 Baltic Research Program i Estonia som del av den norske arbeidspakken for prosjektet Re-storied Sites and Routes as Inclusive Spaces and Places: Shared Imaginations and Multu-layered Heritage (EMP340).

 

Referanser

Akagawa, Natsuko, and Laurajane Smith (red.) 2009: Intangible Heritage. London.

Avrami, Erica, Mason, Randall and de la Torre, Marta (red.) (2000) Values and Heritage Conservation. The Getty Conservation Institute. Los Angeles.

Bang, Anton Christian (red.) 1886. Norges hellige kilder efter reformationen. Forhandlinger i Videnskabs-selskabet i Christiania. Christiania.

Bendix, Regina 2009: Heritage Between Economy and Politics: An Assessment from the Perspective of Cultural Anthropology. I: Intangible Heritage. Laurajane Smith and Natsuko Akagawa (red.). London and New York. (253–269).

Blake, Janet 2000: On Defining the Cultural Heritage. International & Comparative Law Quarterly 49 (1) (61–85).

Breglia, Lisa 2006: Monumental ambivalence: The politics of heritage. Austin. 

Buccitelli, Anthony Bak 2017: Locative Gaming, Folk Geographies, and the Experience of Cultural Heritage. Cultural Analysis 16.1 (7-29).

Bø, Olav 1955: Heilag-Olav i norsk folketradisjon. Oslo.

Egberts, Linde and Bosma, Koos (red.) 2014: Companion to European Heritage Revivals. New York. (271–290).

Emerick, Keith 2014: Conserving and managing ancient monuments: Heritage, democracy, and inclusion. Woodbridge.

Eriksen, Anne 1986: Lovekirker i Norge etter reformasjonen. Oslo.

Eriksen, Anne 2014: From Antiquities to Heritage: Transformations of Cultural Memory. New York/Oxford.  

Freese, Jeremy and Eszter Hargittai 2010: Cache Me if You Can. Contexts 9 (4) (66-68).

Gunnell, Terry 2009: Legends and Landscape in the Nordic Countries. Cultural and Social History Vol. 6 Issue 3 (305-322).

Harrison, Rodney 2013: Heritage: Critical Approaches. Abingdon. 

Hewison, Robert 1987: The Heritage Industry: Britain in a Climate of Decline. London.

Johannsen, Dirk and Ohrvik, Ane 2020: How to be a Pilgrim: Guidebooks on the Norwegian St. Olav Ways and the Heritagization of Religion. Numen, International Review for the History of Religions no. 68 issue 5 and 6.  Leiden. (Forthcoming) 20 pages.

Kirshenblatt-Gimblett, Barbara 2006: World Heritage and Cultural Economics. I Museum Frictions: Public Cultures/Global Transformations. Karp, I., C.A. Kratz, L. Szwaja, T. Ybarra-Frausto, G. Buntinx, and B. Kirshenblatt-Gimblett (red.). NC. (161–202).

Kuutma, Kristin 2009: Cultural Heritage. An Introduction to Entanglements of Knowledge, Politics and Property. Journal of Ethnology and Folkloristics 3 (no. 2). (5–12).

Macdonald, Sharon 2013: Memorylands: Heritage and Identity in Europe Today. London and New York.

Margry, Peter J. 2011: Memorializing a Controversial Politician: The ‘Heritagization’ of a Materialized Vox Populi. I: Grassroots Memorials: The Politics of Memorializing Traumatic Death. Peter J. Margry and Cristina Sánchez-Carretero (red.). New York. (319–345).

Meskell, Lynn 2015: Introduction: Globalizing Heritage. I:  Global Heritage. Lynn Meskell (red.). Malden, MA and Oxford. (1–21).

Oring, Elliott (red.) 1986: Folk Groups and Folklore Genres – An Introduction. Logan, Utah.

Silverman, Helaine, Waterton, Emma and Watson Steve 2017: An introduction to heritage in action. I: Heritage in Action: Making the Past in the Present. H. Silverman, E. Waterton, and S. Watson (red.). Cham. (3-18).

Skinner, H., D. Sarpong, and G. R. T. White 2018: Meeting the needs of the Millennials and Generation Z: Gamification in tourism through geocaching. Journal of Tourism Futures 4 (1). (93-104).

Smith, Laurajane 2006: Uses of heritage. London.

Smith, Melanie 2009: Issues in Cultural Tourism Studies. Abingdon Oxon and New York.

Strøm, Hans 1762: Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør,beliggende i Bergens Stift i Norge: Oplyst med Landkort og Kobberstykker. Vol. 2. Kiøbenhavn.

Tolia-Kelly, Divya P., Emma Waterton, and Steve Watson (red.) 2017: Heritage, Affect and Emotion: Politics, Practices and Infrastructures. Critical Studies in Heritage, Emotion and Affect. Abingdon and New York.

Waterton, Emma and Steve Watson 2015: Heritage as a Focus of Research: Past, Present and New Directions. I: The Palgrave Handbook of Contemporary Heritage Research. Emma Waterton and Steve Watson (red.). Basingstoke. (1–17).  

Winter, Tim 2013: Clarifying the Critical in Critical Heritage Studies. International Journal of Heritage Studies 19 (6). (532–545).