”Når føler du deg mest norsk?” Aftenpostens julekalender 2016

Anne Eriksen

 

”Når føler du deg mest norsk?” var et av spørsmålene som den riksdekkende avisen Aftenposten stilte til i alt 24 norske ungdommer og unge voksne gjennom adventstiden ifjor, det vil si 2016. De som fikk svare på dette og et antall andre korte spørsmål, hadde det til felles at de ikke var etnisk norske. Mange var født av innvandrerforeldre i Norge, noen hadde selv kommet til landet som barn. Intervjuserien ble presentert på avisens faste side for ungdom, og var formet som en julekalender eller adventskalender. Hvert intervju og hver person representerte en ”luke” som ble åpnet, og som ble markert med et flagg fra intervjupersonens (eller foreldrenes) opprinnelsesland. Da alle lukene var åpnet den 24. desember, vistes det altså 24 ulike nasjonale flagg.

Aftenpostens julekalender inneholdt en rekke rituelle elementer og satte i spill en rekke rituelle mekanismer. Dermed ble den i stor grad virksom på samme måte som mer vel-etablerte nasjonale riter, som for eksempel nasjonaldagsfeiringer. Men mer presist hva ”gjorde” denne julekalenderen og hva slags budskap formidlet den? For å svare på dette vil jeg begynne med å fremheve noen generelle trekk ved ritualer og deres virkemåte. Ritualer kan betraktes som en form for kulturelt maskineri som skaper virkelighet, både sosialt og kulturelt. Det gjør de gjennom bruk av ekspressive former, som omfatter handlinger såvel som talehandlinger. Handlingene som inngår er ofte stiliserte og fastlagte gjennom særskilte mønstre som i liten grad endres fra gang til gang. Også ord og ytringer som inngår i ritualet har et slikt særpreg. Faste vendinger og formularer er sentrale, og den eller de som taler har vanligvis begrenset frihet til å forme sine ytringer individuelt og personlig. Ritualet er dessuten performativt, det vil si at det i stor grad skaper den virkeligheten som iscenesettes fremfor kun å referere til den (se f.eks Connerton 1989, Muir 1997).

 

Når jeg i tillegg kaller det et maskineri, er det imidlertid for å henlede oppmerksomheten på at ritualet også fungerer som en slags kvern som ulike ting så å si kan kjøres gjennom. Denne kverningen mener jeg at utgjør ritualets produktive mekanisme, dens maskindel. Inne i kvernen griper ulike tannhjul inn i hverandre i en prosess kan kalles rituell interseksjonalitet: Ulike elementer føres sammen, flettes sammen, samvirker og forsterker hverandres mening. Begrepet interseksjonalitet ble først tatt i bruk av juristen Kimberlé Crenshaw i hennes analyser av vold mot svarte kvinner (Crenshaw 1989). I feministisk teori har det deretter blitt utviklet til en mer allmenn teori om makthierarkier og om hvordan ulike undertrykkelsesmekanismer virker sammen på gjensidig forsterkende måter. Endelig har begrepet også funnet veien inn i kulturteorien, der det særlig er blitt knyttet til forskning om etnisitet og minoriteter og blitt et middel til å kaste lys over identitetsdannelsenes kompleksitet.  Det fremheves som et viktige teoretisk aspekt at ”de olika kategorierna inte bara adderas til varandra utan att de också interagerar och påverkar varandra”, og at interseksjonalitet gir et perspektiv for å forstå hvordan dette foregår (Klinkman et al 2017:14). I alle disse ulike kontekstene har interseksjonalitetsbegrepet tjent som et redskap til å se hvordan faktorer av ulik art på en systematisk måte kan virke sammen til å produsere resultater som ikke nødvendigivs er intendert av en enkelt aktør eller gruppe, men som likevel er sosialt, kulturelt eller politisk virksomme og som former enkeltindividers identitet og handlingsrom. Brukt som del av en ritualteori vil interseksjonalitetsbegrepet fremheve ritualets produktive sider, og samtidig understreke at det ”råstoffet” som brukes i produksjonen er kulturelle uttrykk og former som i utgangspunktet ikke nødvendigvis har noen sterk innbyrdes sammenheng, men som relateres direkte til hverandre gjennom ritualet. Ut av dette skaper ritualets kvernende maskineri nye betydninger, nye kulturuttrykk og kanskje også nye identiteter.

 

Det rituelle maskineriet som Aftenpostens intervjuer baserte seg på er julefeiringen, og mer spesifikt førjulstidens jule- eller adventskalender. Slik kalendre har de fleste barn og unge hjemme, og åpner en liten luke pr dag fra 1. til 24. desember. Hver luke inneholder en liten gave. TV-kanalene har også ofte egne julekalendre, i form av en programserie med daglige episoder. Mange av disse seriene er i seg selv sterkt ”tradisjonelle”, både i den forstand at de vises i reprise år etter år (og på den måten kan gi voksne seere et nostalgisk møte med barndommens jul) og ved at innholdet er lagt til et mer eller mindre uspesifisert ”gamle dager” (Eriksen 2005). Disse seriene formidler ofte at julefeiringen den gang var bedre, det vil si mer autentisk og hjertelig, mindre kommersiell og støyende, og at dessuten mellommenneskelige forhold i større grad var preget av omsorg og tette relasjoner Gjennom dette blir julekalenderen ikke bare en nedtelling av dagene frem til jul, men også et selvstendig ritual med et sterkt moralsk og verdiladet innhold der identitet, stabilitet og mellommenneskelige relasjoner står sentralt.

 

Inn i dette velkjente maskineriet har avisen plassert noen bestemte ”tannhjul”. Det som har interessert meg er hvilke elementer som ble ført sammen i Aftenpostens julekalender. Hva slags kulturell virkelighet produserte maskineriet i dette konkrete tilfellet? Hvilken plass og funksjon hadde det nasjonale i den rituelle kvernen, og hvilke andre elementer var det som inngikk i kalenderens rituelle interseksjonalitet? For å finne svar skal vi se på spørsmålene som ble stilt til de unge og deretter på noen av svarene som ble publisert.

 

Spørsmålene, som ble gjengitt hver dag, var disse:

Hei! Hvem er du?
Hva er det beste med å ha minoritetsbakgrunn i Norge i dag?
Hva er det mest utfordrende?
Hvordan kan vi løse disse utfordringene?
Når føler du deg mest norsk?
Og minst?
Hvilket spørsmål om bakgrunnen din er du mest lei av å få?
Om folk er nysgjerrige på bakgrunnen din, hvordan vil du at de skal gå frem?
Hvis du skulle fortalt Aftenpostens lesere én ting om X (landet som hun/ han kommer fra, hva hadde du fortalt?
Hvilket forhold har du til jul?
Hvilken rolle synes du julen burde spille i skoletiden?
Hva skal du gjøre i julen i år?

 

I tillegg kom noen faste enten-eller-spørsmål, som for eksempel ”(foretrekker du) norske eller amerikanske julesanger?” og ”hvit jul eller strand?” Her var svarene ikke fortellende i formen, men bestod kun av at de valgte svaralternativene ble markert.

 

Det første spørsmålet ble besvart med navn og bosted. Mens navnene kunne lyde eksotiske, var bostedene det ikke. Her var ungdom fra byer som Oslo og Stavanger og fra mindre steder som Lier, Lørenskog og Rjukan. Det var tydelig at Aftenposten ville vise at unge med minoritetsbakgrunn finnes i hele landet. For samtlige var det opplysninger om bakgrunn, av typen ”oppvokst i Norge, foreldre fra Tyrkia” eller ”født i Somalia, bor i Bodø.” Bare noen ganske få informanter unnlot å knytte etnisitet eller nasjonalitet til dette spørsmålet, men også i disse tilfellene kom slik informasjon frem gjennom Aftenpostens bruk av overskrifter og flagg.

 

Spørsmålene har en utpreget positiv profilering. At det er en kvalitet å ha innvandrerbakgrunn, er et premiss for neste spørsmål. Det gjelder hva som er best, ikke om innvandrerbakgrunn er bra. Det motsatte, som tredje spørsmål gjelder, kalles ikke problemer, vanskeligheter eller ubehageligheter, men utfordringer. Formuleringen lar det være litt uklart hvem som opplever disse utfordringene, men konteksten tilsier at det er de unge selv. Oppfølgingsspørsmålet om hvordan ”vi” kan løse disse utfordringene, påkaller derimot et større fellesskap. Om det er julekalenderens og Aftenpostens lesere, eller et enda mer omfattende nasjonalt fellesskap er ikke lett å avgjøre, men det er tydelig at informantene selv tolker dette som et samfunnsspørsmål. Norsk-pakistanske Neha Kiyani (16 år) fra Bærum sier for eksempel at:

Jeg tror at gjensidig integrering er nøkkelen til suksess. Verdier som likestilling mellom kjønn, raser, seksuelle legninger og verdien av frihet, må stå sentralt i samfunnsfagtimer på skolen.

 

Mehmet Kaan Inan (18år), med foreldre fra Tyrkia, sier at

Arbeidsgivere bør gå frem som et godt eksempel ved å ansette noen med minoritetsbakgrunn, slik at bakgrunn ikke har noe å si for jobbens utførelse. I tillegg kan det være nødvendig med en holdningsendring. I en tid med massiv innvandring til Norge er det forståelig at de mest høyreradikale stemmene kommer frem i mediene.

 

Med vekt på skole, arbeidsgivere og medier, samt verdier som likestilling, blir det tydelig at ungdommene ser integrering som et spørsmål for det norske samfunnet. Like tydelig er det at de selv identifiserer seg med dette samfunnet og ser seg som del av det.

 

Etter dette følger spørsmålet om når man føler seg mest norsk, samt motpolen om når man minst føler seg slik. Her dreier de fleste svarene seg om helt hverdagslige forhold: Man er mest norsk når man går på jobb eller skole, spiser matpakke til lunsj, tar bussen hjem, er med på dugnad i gården. Noen føler seg mest norske når de er på reise og skal hjem til Norge, andre når Norge gjør det godt i idrett. Minst norske er de fleste når navnet deres blir skrevet galt, eller når de får kommentarer om at de er ”gode i norsk”, til tross for at de er født og oppvokst i landet. Spørsmålene om mest og minst understreker at de unge er norske. Men samtidig gjør de den nasjonale identiteten til et gradsspørsmål, noe man kan ha mer eller mindre av – iallfall om man har foreldre som er innvandrere. Ungdommene er norske, men ikke helt norske likevel. Innvandrerbakgrunnen deres skaper en ambivalens, en spenning, som spørsmålene tjener til å fremheve.

 

I de tre spørsmålene om informantenes ”bakgrunn”, dvs foreldrenes eller familiens opprinnelsesland blir denne ambivalensen enda tydeligere. Når Shalini Navaratnam (18 år, fra Oslo), skal fortelle noe om Sri Lanka svarer hun at

Jeg har kun vært der to ganger tidligere, så jeg kan ikke uttale meg så mye om det. Det var et utrolig vakkert og spennende land, men jeg opplevde også en del fattigdom.

 

Oslogutten Yuval Regev (20 år) fremstår enda mer som turist når han skal si noe om sine foreldres hjemland:

Israel er et veldig lite land og er dermed et ideelt reisemål. Har man bare én uke å reise på, kan man få med seg både antikk- og moderne historie, man kan dykke i Rødehavet og flyte i Dødehavet, besøke både storby og ørken og mye mer. Alt i en kjøreradius på maks tre timer.

 

Spørsmålet åpner for at informantene kan si noe positivt om land de forventes å ha en personlig tilknytning til. Men mange av svarene kunne ha kommet fra en hvilken som helst ung, vestlig turist: positivt, veloppdragent og litt overfladisk.

 

De tre siste spørsmålene gjelder julen, både informantenes egne planer for julefeiringen og julens plass i skolen. Bakgrunnen for dette er debatter i norsk offentlighet utformingen av de tradisjonelle skoleavslutningene før juleferien. I kalenderen kan spørsmålene– om man vil – leses som en siste utfordring: Hvor norske er egentlig disse ungdommene? De svarer positivt og høflig. Julen er en fin og hyggelig høytid som de gleder seg til – hvilke ungdommer ville ikke si det om et par ukers ferie i midt i nordisk desembermørke? Ikke alle feirer høytiden, men tar i stedet julen som en familieferie med hyggelig samvær og mye god mat. Yuval Regev svarer ganske typisk:

For meg er julen en del av min norske identitet, og skolen har spilt en viktig rolle i min oppvekst i å styrke denne. Jeg har aldri hatt noe imot å få risengrynsgrøt til lunsj på skolen. Samtidig har jeg forståelse for folk som opplever at det å markere jul, står i strid med deres religiøse identitet.

 

Pailin Berg (20 år) med foreldre fra Thailand understreker de positive verdiene enda sterkere:

Jeg har aldri hatt noe problem med hvordan julen preget skoletiden. Jeg er så glad vi sang julesanger og spiste julegrøt for det er noe vi aldri ville gjort hjemme.

 

Hva slags rituelt maskineri er det da at denne julekalenderen setter i sving? Hvilke verdier og forestillinger er det som eltes sammen? Jul og julefeiring er både ramme og innhold, samtidig som andre verdier settes i spill og relateres til hverandre slik at nye betydninger oppstår. Stikkordsmessig dreier det seg om forventning, knyttet både til den kommende juletiden og til de unge selv som borgere og som fremtidens voksne. Det dreier seg også om familie, både i form av ungdommenes familiebakgrunn, som ofte påkalles, og gjennom julen som familiehøytid. Nesten alle svarer at de skal tilbringe julen sammen med familien, og at julen er en familiehøytid – enten de tar del i en kristen tradisjon eller ikke. På mange måter er dette ”riktig svar”. Det kan se ut til at julens verdi som familiehøytid så å si trumfer dens karakter av kristen høytid.

 

Det er også verdt å merke seg at religion ikke gjøres til noe eget tema i spørsmålene, og bare i liten grad reflekteres i svarene. Religion blir ikke ett av tannhjulene i det rituelle maskineriet, selv om det ”mangfoldet” som julekalenderen iscenesetter dreier seg om nettopp det. Energien i julekalenderens rituelle maskineri brukes til å nasjonalisere julen. Den fremstår ikke som en kristen høytid, men snarere som en norsk årshøytid. Jul dreier seg om skoleferie, hygge, familie og ”tradisjoner” – sammenfattet som ”norskhet” – men ikke først og fremst om religion. Helt grunnleggende iscenesetter julekalenderen også identitet, både den som de unge gir uttrykk for og den som de tildeles av spørsmålene om deres bakgrunn og opplevelse av seg selv som (mer eller mindre) norske. Den kommer også til uttrykk når de forteller om skoleavslutning og familiefeiring. Like viktig er den tilhørigheten til norsk samfunn og norske verdier som ungdommene formidler. Her dreier det seg ikke bare om større eller mindre grad av deltakelse i julefeiringen, men om en nokså total internalisering av moderne og liberale verdier som holdes høyt i det norske samfunnet: Likestilling, ytringsfrihet, individualitet og troen på at man selv kan ”si fra” og gjøre en forskjell i samfunnet. I tillegg kommer forventninger til hva ”skolen”, ”arbeidsgivere” og ”mediene” kan bidra med for å løse samfunnsspørsmål på en harmonisk måte.

 

Identiteten som julekalenderens maskineri produserer er sterkt nasjonal. Den dreier seg om Norge, og om å være norsk. Det skapes en ambivalens omkring den enkelte, men nettopp denne ambivalensen skaper samtidig et bilde av Norge som åpent, mangfoldig, fargerikt og inkluderende. Her er det plass for alle som vil være med å være norske! Norge blir bare enda norskere jo flere (utlendinger) som er med. På den måten gir Aftenposten selv et svar på det innledende spørsmålet: Vi er mest norske når vi feirer jul, for da feirer vi norske verdier.

 

 

Referanser

Aftenposten, Si:D, 1.12.–24.12. 2016

Connerton, Paul 1989: How Societies Remember. Cambridge, Cambridge University Press.

Crenshaw, Kimberlé 1989: Demarginalizing the Intersection of Race and Sex. A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics. University of Chicago Legal Forum, s. 139–167.

Eriksen, Anne 2005: ”O, jul med din glæde … Fortellinger om julen og det gode barndomshjemmet”. I: Markussen, I. og Kari Telste (red.), Bilder av den gode oppveksten gjennom 1900-tallet. Oslo, Novus Forlag, s.162–179.

Klinkmann, Sven-Erik, Blanka Henriksson og Andreas Häger 2017: Introduktion, i: Klinkmann, Sven-Erik, Blanka Henriksson og Andreas Häger, Föreställda finlandssvenskheter. Intersektionella perspektiv på det svenska i Finland. Helsingfors: SLS, s. 9-25.

Muir, Edward 1997: Ritual in Early Modern Europe. Cambridge, Cambridge University Press.